Du
er her: Forside > I
gamle dager > Åsgårdsreia
Åsgårdsreia
Åsgårdsreia var en flokk larmende slåsskjemper,
drukkenbolter, løsaktige kvinner og bedragere som
fòr gjennom lufta på ildsprutende hester.
De bortførte hester og folk, drakk opp juleølet,
åt opp julematen, varslet selvmord, drap og slagsmål.
Korsmerket var et allmenngyldig forsvar mot åsgårdsreia.
Da korset man dører i våningshus og uthus
med tjære, kull, kritt eller blod fra slaktingen.
På julekvelden var dette noe av det siste husbonden
gjorde, og det måtte helst skje før solnedgang
og til disse ord: "Kors i Jesu navn". Redskap,
kister, melstamper, kar og øltønner ble
merket på samme måte. Dyr i stall og fjøs
fikk et tjærekors på korsbeinet og i pannen.
Å gå ute når Åsgårdsreia
kunne ventes var slettes ikke bra, men skulle man være
så uheldig å møte på dem, måtte
man kaste seg ned og legge seg ut i korsform, om man ikke
var så heldig at man sto ved en korsvei eller på
stubbmark. Der hadde nemlig ikke Åsgårdsreia
noe den skulle ha sagt. Skulle man være så
uheldig å bli tatt med av følget, kom man
seg fri om rittet gikk over stubbmark.
Åsgårdsreia kunne også avledes av mat.
Hadde man kaker, kunne man komme seg unna mens reia åt
dem.
Aasgaardsreien
Johan S. Welhaven
Lydt
gjennom Luften i Natten farer
Et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer;
De have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaar over Dal, over Vang og Hei,
Gjennom Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd på
Veien.
Hør hvilket Gny – det er Aasgaardsreien!
Thor,
den stærke, med løftet Hammer,
Staaer høit i sin Karm, er forrest
i Laget;
Han slaaer paa Skjoldet, og røde
Flammer
Belyse det naturlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
Af Bjælder og ringende Ridetøy,
Da hyler Sværmen, og Folket lytter
Med stigende Angst i de dirrende Hytter.
Aasgaardsreien
i Fylking rider
Ved Høst og Vinter i barske Nætter,
Men helst den færdes ved Juletider;
Da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
Da stryger den lavt over Eng og Sti
Og farer den larmende Bygd forbi –
Da vogt dig Bonde, hold Skikk og Orden;
Thi Aasgaardsreien er snart ved Gaarden!
Naar
Øllet viker i Bjælkestuen
Og vækker de hedenske Juleskikke,
Og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
På svingende Knive og vilde Blikke,
Da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
Da høres de natlige Skarers Ridt,
Da knager Væggen, da dandser Kruset;
Thi Aasgaardsreien slaaer Kreds om Huset. |
|
|
