Julenek
Juleneket var ikke først og fremst til småfuglene,
men ble satt opp for å verne livsgrunnlaget på
gården. Nekene skulle være store og ha rikelig
med mat. De måtte henge høyt - enten på
et tre eller en oppsatt stake - slik at de var godt synlig
for fugler og folk. Det var en skam om man ikke fikk opp
nekene i rett tid.
Når
neket var på plass gjaldt det å legge merke
til hva slags fugler som kom og hvordan de oppførte
seg. Om spurv, dompap og tertit kom og flokket seg i neket
og var glupske og muntre, varslet det om godt kornår.
Om de ikke var så mange, og de spiste lite, varslet
det om uår. Det spådde ikke godt om skjæra
og andre store fugler kom i neket, så disse ble
av noen jaget unna før de fikk satt seg.
Men, man tror nå vel helst at den egentlige bakgrunnen
for skikken var at man skulle stelle pent med alt og alle
i julen. Da skulle alt som levde ha det godt.
I den senere tid har det blitt vanlig å sette opp
neket slik at man kan se småfuglene fra stuevinduet.
Der skikken var å ha et band, sto det gjerne på
stabburet eller låvebrua. Mer vanlig var to - ett
på hver side av den. Hos bedrestilte kunne det henge
flere, både over fjøs- og stalldør,
foran våningshuset og i frukthagen.
På 1700-tallet raste prester mot skikken som de
mente var både syndig og et utslag av overtro.
Dompapen som sitter i neket på postkort og romantiske
tegninger blir gjerne regnet som julefugl.
