Du er her: Forside > Om julen > Åsgårdsreia

Maleriet «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo (1872).

Åsgårdsreia

Åsgårdsreia var en flokk larmende slåsskjemper, drukkenbolter, løsaktige kvinner og bedragere som fòr gjennom lufta på ildsprutende hester. De bortførte hester og folk, drakk opp juleølet, åt opp julematen, varslet selvmord, drap og slagsmål.

Korsmerket var et allmenngyldig forsvar mot åsgårdsreia. Da korset man dører i våningshus og uthus med tjære, kull, kritt eller blod fra slaktingen. På julekvelden var dette noe av det siste husbonden gjorde, og det måtte helst skje før solnedgang og til disse ord: "Kors i Jesu navn". Redskap, kister, melstamper, kar og øltønner ble merket på samme måte. Dyr i stall og fjøs fikk et tjærekors på korsbeinet og i pannen.  

Å gå ute når Åsgårdsreia kunne ventes var slettes ikke bra, men skulle man være så uheldig å møte på dem, måtte man kaste seg ned og legge seg ut i korsform, om man ikke var så heldig at man sto ved en korsvei eller på stubbmark. Der hadde nemlig ikke Åsgårdsreia noe den skulle ha sagt. Skulle man være så uheldig å bli tatt med av følget, kom man seg fri om rittet gikk over stubbmark.

Åsgårdsreia kunne også avledes av mat. Hadde man kaker, kunne man komme seg unna mens reia åt dem.

Aasgaardsreien Johan S. Welhaven Lydt gjennom Luften i Natten farer Et Tog paa skummende sorte Heste. I Stormgang drage de vilde Skarer; De have kun Skyer til Fodefæste. Det gaar over Dal, over Vang og Hei, Gjennom Mulm og Veir; de endse det ei. Vandreren kaster sig ræd på Veien. Hør hvilket Gny – det er Aasgaardsreien! Thor, den stærke, med løftet Hammer, Staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget; Han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer Belyse det naturlige Tog ved Slaget. Da klinge Lurer, da er der en Støi Af Bjælder og ringende Ridetøy, Da hyler Sværmen, og Folket lytter Med stigende Angst i de dirrende Hytter. Aasgaardsreien i Fylking rider Ved Høst og Vinter i barske Nætter, Men helst den færdes ved Juletider; Da holder den Fest hos Trolde og Jetter, Da stryger den lavt over Eng og Sti Og farer den larmende Bygd forbi – Da vogt dig Bonde, hold Skikk og Orden; Thi Aasgaardsreien er snart ved Gaarden! Naar Øllet viker i Bjælkestuen Og vækker de hedenske Juleskikke, Og Ilden kaster sit Skin fra Gruen På svingende Knive og vilde Blikke, Da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt; Da høres de natlige Skarers Ridt, Da knager Væggen, da dandser Kruset; Thi Aasgaardsreien slaaer Kreds om Huset.